Fortellinger fra Ole Horehaugs liv og levnet.

Det er en mulighet for at min bestemor Lise gikk i kompaniskap med sin mann Martin av en bestemt grunn.

Dels hadde hun et grunnlag med Amtmannens Døtre.
Som førte mot Generalens Døtre som et svenskt forbilde.
Hun må på et tidspunkt ha blitt gjort oppmerksom på navnet Schopenhauer.

Min tippoldefar Lars som var bøddel.

Etter at så mange elementer samlet seg var det naturlig for henne å bli med på projektet å starte en butikk på Brandbu.
Men bortsett fra at Martin og senere moren min likte dette som et yrke har det en del andre konsekvenser.

Bl.a at jeg i min ungdom begynte å høre på Beatles.
Hatet mot sangen The Word på Rubber Soul viser antagelig at jeg kommer fra en annen tradisjon enn personen som skrev den.
Die Welt Als Wille Und Vorstellung av Schopenhauer, og verket kan anses som et ståsted med filosofiske undersøkelser, slik Om Viljens Frihet er en undersøkelse av Viking-Norge og Moralens Grunnlag er en undersøkelse av Dansk-Dyriskhet.
Sett sammen viser disse tre uleselige filosofiske verkene at personen dels er selvmorderisk (sett linen selv), og at han hugger i stykker Tyskland som grunnlag for en Verden-forestilling.
Det fører mot Hitler som avslutning selvfølgelig.

Mer problematisk er det å si at Beatles er Nazisme fordi de spilte i Hamburg.
Enda mer problematisk er det å gi fra seg sangen The Word med grunnlaget Brian Jones' Walking The Dog.
Og til slutt er det problematisk hvis den egentlige meningen er å plante bildet av Lennon som nazist i hans verk.

Her er du.
Du er en Suppeboks.

In 1977, I think I'll go to Heaven.

Men nei.

Hvordan kan Marie Therese Francois Martin utrope seg selv til Kristus Etterfølger med eneste grunnlag at hun ble misbrukt av en prest som 5 åring i 1877?

Fordi hun knytter an til Captain Cook.
Som igjen ga en symbolsk Skilpadde til Tonga el.l for å bli kvitt insikten om Danmark i 1777.

Hvorfor ønsket mr Cook dette?
Fordi han som resultat av sin innsikt hadde misbrukt et barn.

Grunnen til at jeg likte Goats Head Soup?

Fordi jeg kjøpte en støvtørkeklut samtidig.

Den luktet så godt...

DET GJØR IKKE DEN JÆVLA PLATA LENGRE.

When the musics over

Turn off the light.

Eller Red Rose Speedway.
Altamont Speedway.

Det har kjørt en bil i nærheten noen uker.
Med musikk.

Ikke idag.

Jeg kaller dette negativ nihilisme.

Men hva betyr egentlig McCartneys Band On The Run?
Kanskje at en støtte-erklæring til Altamont ble tatt ille opp.
McCartney ble tross alt invitert til Monterey sammen med Brian Jones, og det kunne tolkes som at Brian ble drept pga at Mick Jagger så en neger ble drept litt senere, og at McCartney derfor også var blitt truet.

Kanskje at ingen trodde på McCartney.
Han ble invitert som en coverup, og visste det selv.

Dessuten er Afrika som fluktmulighet et spørsmål.
Mener McCartney at negere er greit, men kun i Afrika?

Altamont var kun kanalisering av ønske om Hevn.
Satt i scene av de samme personlighetene som syntes Woodstock var moro.
Og det hadde McCartney like god grunn som alle andre lov til å like.

Red Rose Speedway er og forblir et mesterverk.

For å være helt ærlig, eller behovet for å høre på Rolling Stones etter Brians død.

Mitt favorittalbum med Stones er Goats Head Soup.
Faktisk det eneste jeg har likt.

Det fører til noen problemer etter å ha belyst Brians betydning på platene. Brian kan sies å ha forlatt bandet etter Out Of Our Heads.
Aftermath er en falittærklæring, Satanic er hinsides vanlig tankegang.
Beggars Banquet tar det mange år å gjenfinne som et Brians Mesterverk.
Selv om det har en fin Skorpionhale.

Rolling Stones kan sees som et samarbeid med Bowie, med Warhol, med Allen Klein, en amerikansk supergruppe, en fortsettelse av Beatles etter 1969, en levende Woodstock-tilstand (løftet opp i skyene fordi Usa hadde drept de fleste som kunne tenkes å kalles skapende musikere).
Men ingen av disse vinklingene gir noen grunn til å høre på bandet.

HVEM GIDDER Å HØRE PÅ OPPTAK AV BAND AID OG FREE "THE WORLD" IGJEN OG IGJEN?????

Vi må derfor bruke Brian som utgangspunkt og fastholde ham som en venn av Jimi Hendrix, men også med et avstandsståsted hvor han har sin sang I Wanna Be Your Dog i lomma.
Goats Head Soup gir derimot en annen mulig forståelse av Jagger som noe annet enn en mikrofon.

Dancing With Mr D.

Billy Preston.
Djevelen selv.
Som også Beatles danset med i 1969.
Men som fører direkte til Billie Holiday, Bill Cosby, Little Richard.
"Bill? Why? Priestly ton man!"
Synger den sinnsyke kvinnelige gudinnen som befinner seg inne i Little Richard.
Ved å fornekte Jimi Hendrix kunne Stones uten Brian gå inn i den virkeligheten.

Jagger står støtt overfor Billie Holiday, Little Richard og Billy Preston.
I motsetning til Bowie, Yoko, Dylan og Lou Reed som alle er aspekter av og underliggende støtter av den totale ondskapen.

...Men vi må huske på at Jagger ble introdusert og innrammet i den gjengen med La Vey, Djeveldyrkelse og en Elvisaktig filmtilnærming til virkeligheten med Performance.

Rolling Stones fra og med 1969 er de eneste som Møter fenomenet.