For å være helt ærlig, eller behovet for å høre på Rolling Stones etter Brians død.

Mitt favorittalbum med Stones er Goats Head Soup.
Faktisk det eneste jeg har likt.

Det fører til noen problemer etter å ha belyst Brians betydning på platene. Brian kan sies å ha forlatt bandet etter Out Of Our Heads.
Aftermath er en falittærklæring, Satanic er hinsides vanlig tankegang.
Beggars Banquet tar det mange år å gjenfinne som et Brians Mesterverk.
Selv om det har en fin Skorpionhale.

Rolling Stones kan sees som et samarbeid med Bowie, med Warhol, med Allen Klein, en amerikansk supergruppe, en fortsettelse av Beatles etter 1969, en levende Woodstock-tilstand (løftet opp i skyene fordi Usa hadde drept de fleste som kunne tenkes å kalles skapende musikere).
Men ingen av disse vinklingene gir noen grunn til å høre på bandet.

HVEM GIDDER Å HØRE PÅ OPPTAK AV BAND AID OG FREE "THE WORLD" IGJEN OG IGJEN?????

Vi må derfor bruke Brian som utgangspunkt og fastholde ham som en venn av Jimi Hendrix, men også med et avstandsståsted hvor han har sin sang I Wanna Be Your Dog i lomma.
Goats Head Soup gir derimot en annen mulig forståelse av Jagger som noe annet enn en mikrofon.

Dancing With Mr D.

Billy Preston.
Djevelen selv.
Som også Beatles danset med i 1969.
Men som fører direkte til Billie Holiday, Bill Cosby, Little Richard.
"Bill? Why? Priestly ton man!"
Synger den sinnsyke kvinnelige gudinnen som befinner seg inne i Little Richard.
Ved å fornekte Jimi Hendrix kunne Stones uten Brian gå inn i den virkeligheten.

Jagger står støtt overfor Billie Holiday, Little Richard og Billy Preston.
I motsetning til Bowie, Yoko, Dylan og Lou Reed som alle er aspekter av og underliggende støtter av den totale ondskapen.

...Men vi må huske på at Jagger ble introdusert og innrammet i den gjengen med La Vey, Djeveldyrkelse og en Elvisaktig filmtilnærming til virkeligheten med Performance.

Rolling Stones fra og med 1969 er de eneste som Møter fenomenet.