The King Of Spanking

Hvis vi ser Egypts opprinnelige religion som bygget på myten om Isis, Osiris, Seth og Horus.
Og hvis vi ser Amons totale maktovertagelse i forhold til dette.
Og dessuten ser jødenes religion som et speilbilde av egypternes. Et opprør mot Amon, men allikevel et speilbilde.

Da blir Jahve interessant som fenomen.
Han er en straffende Gud.

Isis som betegnelse på Kjærligheten, og som noe per def uendelig og altomfattende vil kunne dømmes fra moraslke hensyn hvis vi ser på henne som en Kvinne.
Og Isis kan uten problemer straffes både av sin mann Osiris, av sin beiler Seth og av sin sønn Horus. Hvis vi anser henne som en kvinne.

Jahve er sånn sett virkeliggjørelsen av dette scenarioet. En fiktiv Gud som straffer den egentlige Gudinnen via et speilbilde.
Isis sett som møtet med oss som mennesker og Afrika og det vi stammer fra osv, kan ikke bedømmes (eller straffes) som en kvinne.
Muhammedanerne opprettholder dette bildet av en straffende Gud, som en balansering av bildet av Jesus som totalt Kjærlighet.

Og kvinner er også dem det slås ned på i en logisk argumentasjon om problemer med den egyptiske religionen.
Mordene og avstraffelsene skjer mot kvinner og i forhold til dem.
Det settes en likhet mellom Isis som Gudinne og Amon som et generelt bilde på kvinner som kan styres og bearbeides.
Problemet er at Jahve kun er et fata morgana. En luftspeiling.

Jahves opprinnelige funksjon, kanskje i en periode på 20 år, var kun en opprettholdelse av Isis.
De resterende 1000 årene dreier seg kun om ødeleggelsen av Isis.