En hyllest av Alle og Ingen

Dette fører til en situasjon hvor ingen er til stede, eller knappest har noen betydning.
Jesus er kun en formidler.
Jødedommen er en gammel opprettholder av minnene om Osiris.
Egypt var nedlagt da Jesus forkynte.
Maria har hatt en gudommelig posisjon i 2000 år, ikke uten grunn, men heller ikke hun kan sies å stå tilbake hvis vi trekker Jesus, disiplene og Johannes litt til side.

Det går en forbindelse fra Ingen til Intet.

Og vi kan da begynne å skissere.
Osiris sett som en forbindelse og overenskomst mellom sorte og hvite menn, billedgjort som Apisoksen med dens Solskive sier det samme.
Og vi må anta at Neferteti var på oppdrag i Egypt.
Tyrkerne visste hennes funksjon, det samme gjorde en god del egyptere.
Spenningen mot øst nødvendiggjorde henne som ødelegger av den mannlige gudstroen.

Osiris er derfor et speilbilde av Seth.
Og Seth må derfor på sin mest håpløse billedgjøring sees som et møte mellom sorte og hvite kvinner, hvor begge instinktivt skjønner deres funksjopn som mødre og forklarere av Jordas enhet.

Den sorte kvinnen inntar posisjonen som Jorda.
Den hvite kvinnen inntar sin posisjon som Månen.

Det dreier seg om et psykologisk bilde som er i total overenskomst med en total forståelse for Jorda og Månen som helhet.
Og den sorte og hvite kvinnen, sett som et møte med det opprinnelige, prøver instinktivt å "vise det".
Dette er årsaken til Dark Side Of The Moons suksess som en liten hobbygransker fra Kløfta poengterte for meg for noen dager siden.